KONTROLLUTVALGET

FOR KOMMUNIKASJONSKONTROLL

Oppnevnt ved Kgl. resolusjon 19. juni 2009 i medhold av straffeprosessloven § 216h

   

 Utvalgets medlemmer:  Tingrettsdommer Finn Haugen (leder) Professor Monica Martinussen Tingrettsdommer Randi Carlstedt Førsteamanuensis Jon Petter Rui Advokat Steinar Mageli (varamedlem)

 

Til: Politimester i Hordaland

 

                                                                                                                  Dato:  Oslo den 20. januar 2011

   

SAK LARSEN/SKOGVOLD – HORDALAND POLITIDISTRIKT

Utvalget behandler først eventuell gradering av dette dokumentet, og deretter redegjøres det for hvorfor utvalgets saksbehandling i dette tilfellet har tatt lang tid. Utvalget oppsummerer  så de viktigste faktiske forholdene og påpeker de rettslige utgangspunktene. Avslutningsvis redegjøres det for utvalgets vurderinger og konklusjoner.

GRADERING

KK-utvalget har lovbestemt taushetsplikt jf. straffeprosessloven § 216i jf. kommunikasjonskontrollforskriften § 19. Utvalgets leder kan meddele utad om det har vært grunnlag for kritikk. Når det gjelder dokumenter, skal utvalget ikke gradere dokumenter i større grad enn hva som er nødvendig for å unngå skade av offentlige interesser eller av hensyn til personvernet.

Normalt er utvalgets uttalelser i enkeltsaker gradert ”strengt fortrolig” eller ”fortrolig”.  Utvalgets årsrapport gis en form som innebærer at den i sin helhet er et offentlig dokument.

I denne konkrete saken har det gått mer enn ett år siden den omstridte kommunikasjonskontrollen fant sted. Siktede har da rett til å få opplyst at han har vært undergitt slik kontroll.

I tillegg er kommunikasjonskontrollen detaljert omtalt i Bergens Tidende både høsten 2009 og høsten 2010.

Det er utvalgets oppfatning at større åpenhet om metodebruk er positivt for tilliten til regelverket og praktiseringen av det – så lenge åpenheten ikke skader offentlige interesser eller personvernet.

Utvalget kan ikke se vektige hensyn som tilsier at uttalelsen i denne konkrete saken skal graderes. Beskyttelsen av kontakten mellom forsvarer og klient er for tiden et generelt tema, og også dette tilsier at uttalelsen gjøres alminnelig tilgjengelig.

Utvalget har derfor etter en konkret vurdering besluttet ikke å gradere denne uttalelsen i medhold av beskyttelsesinstruksen.

SAKSBEHANDLINGEN

Basert på medieomtalen av saken i oktober 2009 med konkrete opplysninger om politiets telefonavlytting, tok utvalget saken opp under en inspeksjon ved Hordaland politidistrikt høsten 2009. Parallelt hadde siktedes forsvarer, advokat Frode Skogvold, anmeldt saken til Spesialenheten for politisaker.

Utvalget innhentet dokumentene i kommunikasjonskontrollsaken, men fant å ville avvente spesialenhetens arbeid med saken for å unngå delvis dobbeltbehandling. Ved brev av 15. april 2010 rettet spesialenheten noen konkrete spørsmål til utvalget vedrørende kommunikasjonskontrollen i denne saken. Saken ble da igjen tatt til aktiv behandling. 

Det ble i begynnelsen av mai 2010 gjort skriftlig henvendelse til ”Politimesteren i Hordaland”, men av ukjent årsak nådde ikke dette brevet og påminnelse om brevet rette vedkommende og forble ubesvart. I august tok utvalget direkte kontakt med politimesteren personlig og fikk da umiddelbart svar, som igjen foranlediget henvendelser om ytterligere opplysninger. Medio november hadde utvalget mottatt alt det som man etter hvert hadde bedt om av relevant underliggende informasjon.

FAKTISK UTGANGSPUNKT

Utvalget legger følgende faktum til grunn vedrørende kommunikasjonskontroll av mobiltelefonnummer xxxxxx24:

Dung Tran Larsen ble i juli 2007 meldt saknet fra sitt hjem. Hun er ikke funnet. Ektemannen ble sammen med noen slektninger siktet for drap. Saken er henlagt av Riksadvokaten etter bevisets stilling.

Etter å ha sittet i varetekt i tre måneder ble Larsen etter rettslige kjennelser løslatt fra varetekt den 21. november 2007. Som et ledd i Hordaland politidistrikts fortsatte etterforsking av saken, ble det iverksatt telefonavlytting av de telefoner som ektemannen disponerte. Det ble i denne sammenheng på vanlig måte innhentet rettens godkjennelse.

Politiets etterforsking tilsa at Larsen brukte en mobiltelefon som politiet ikke hadde kontroll på. Det ble i den sammenheng innhentet rettens godkjennelse for identifisering av denne telefonen. Dette ble gjennomført. Telefonen viste seg å være registrert på et firma C med nær tilknytning til siktedes offentlig oppnevnte forsvarer, advokat Frode Skogvold. 

Det ble etter ordre fra politimester Ragnar L. Auglend iverksatt hurtigkopling med avlytting av denne telefonen fra den 12. desember 2007. Hurtigkoplingen og avlytting i fire uker frem i tid ble godkjent av Bergen tingrett den 13. desember 2007. Avlyttingen ble forlenget ved tingrettens kjennelse av 10. januar 2008. Avlyttingen ble avsluttet den 7. februar 2008.

Av politiets begjæring til retten datert 13. desember 2007 og undertegnet av kst. politimester og politiinspektør fremgår det vedrørende nummer xxxxxx24 at abonnenten er firma C og at bruker er Larsen. Det er i begjæringen ikke opplyst noe om tilknytningen mellom firma C og Larsens forsvarer, men det er vist til en vedlagt politirapport. Av denne fremgår følgende:

”Dette er en mobiltelefon som står registrert på hans forsvarer Frode Skogvolds andre firma på .... …..

Kommunikasjonskontrollen har så langt avdekket og bekreftet at det er Larsen som benytter den nye mobiltelefonen. ...''

I Bergen tingretts kjennelse den 13. desember 2007 vedrørende godkjennelse av hurtigkoplingen og fortsatt avlytting av denne telefonen er dette vurdert på følgende måte etter at retten har fastslått skjellig grunn til mistanke:

”Etter rettens oppfatning omfattes ikke den aktuelle telefon direkte av straffeprosessloven        § 216c annet ledd annet punktum fordi telefonen ikke kan anse å ”tilhøre” en advokat. Fortrolighetshensyn må likevel tillegges vekt ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner til å foreta telefonavlytting. Etter en nærmere vurdering mener retten det foreligger slike særlige grunner til å foreta avlytting og viser til sakens alvor og det faktum at savnede enda ikke er funnet.”

Politiets avlytting av denne telefonen fant sted i hele den godkjente perioden.

Den 10. januar 2008 sendte politiet en ny begjæring til tingretten om godkjennelse av ytterligere fire uker avlytting vedrørende flere telefoner bl.a. telefon xxxxxx24. Begjæringen som var undertegnet av politimesteren og politiinspektøren, omtalte ikke denne telefonen spesielt og heller ikke forholdet klient/forsvarer. Det vises til en ny politirapport som var vedlagt begjæringen. Av denne fremgår følgende vedrørende den telefonen som denne saken gjelder:

”….. Larsen benytter en ny telefon opprettet like etter løslatelsen. Saken diskuteres fortløpende om dekningen i media og tiltak politiet har satt i gang eller ikke har satt i gang...''

Rapporten omtalte ikke hvem Larsen har kontakt med ved bruk av denne telefonen.

I Bergen tingretts kjennelse den 10. januar 2008 er det i det vesentlige vist til tingrettens kjennelse av 13. desember 2007 (jf. ovenfor). Forholdet klient/forsvarer er ikke omtalt.

Utvalgets etterfølgende undersøkelser har avklart at den aktuelle telefonen bare er benyttet i kommunikasjon mellom Larsen og advokater – i det alt vesentlige den offentlig oppnevnte forsvareren advokat Skogvold.

I tidsrommet 12. desember 2007 til 8. februar 2008 fant det sted 83 samtaler mellom Larsen og forsvareren og samlet samtaletid var mer enn fire timer. Alle disse samtalene var avlyttede samtaler. Alle samtalene er i ettertid slettet. Til å begynne med skjedde slettingen etter én – to dager, men senere gikk det – også for de lange samtalene – opp til 13 – 18 dager før de ble slettet.

Det er verken i rapporter eller muntlig blitt hevdet at man avsluttet lyttingen straks det ble klart at det dreide seg om samtale mellom siktede og forsvareren. Det må legges til grunn at politiet hørte på samtalene. Dette bekreftes for mange av samtalene av at det i politirapporter er vist til innholdet. Av rapport den 13. desember 2007 (dok. 2.7) dvs. dagen etter påbegynt avlytting, fremgår det bl.a. følgende:

”Kommunikasjonskontrollen har så langt avdekket og bekreftet at det er  Larsen som benytter den nye mobiltelefonen.

Kommunikasjonskontrollen så langt i saken har avdekket at saken blir omtalt og diskutert. Kommunikasjonskontrollen gir også oversikt over planer og bevegelser de siktede foretar. ..''

Av neste rapport den 10. januar 2008 (dok. 2.9) fremgår bl.a. følgende:

”Det vises til tidligere rapporter …

Det er fortsatt av avgjørende karakter at politiet blir gitt tilgang til kommunikasjonskontroll i saken…….Larsen benytter en telefon opprettet like etter løslatelsen. Saken diskuteres fortløpende om dekningen i media og tiltak politiet har satt i gang eller ikke har satt i gang. De siktede snakker i all hovedsak som om deres telefoner er undergitt kommunikasjonskontroll. Kommunikasjonskontrollen hittil har likevel avdekket at det kan glippes på dette området, og det er særdeles viktig da at politiet får sikret disse samtalene……..”

RETTSLIG UTGANGSPUNKT

Utvalget omtaler ikke de ordinære lovbestemmelsene for avlytting idet disse ikke er sakens kjerne.

Utvalget legger til grunn at rettstilstanden på dette området er følgende:

1.      Etter straffeprosessloven § 216g og kommunikasjonskontrollforskriften § 9 skal bl.a. samtaler mellom en siktede og hans forsvarer slettes ”snarest mulig”.

2.      Når det gjelder rett til å lytte og derved få kunnskap om innholdet for deretter å slette, viser utvalget først til Høyesteretts ankeutvalg i Rt. 2009 side 396 der det bl.a. er uttalt følgende:

”Og hvis det på forhånd er på det rene at alt som skal begrunne romavlyttingen, umiddelbart må slettes, kan det vanskelig sies å være et lovlig behov for avlyttingen.”

Dernest må EMK art. 8 etter praksis oppfattes å gi kontakten mellom en siktet og vedkommendes forsvarer et særlig vern. Justisdepartementets lovavdeling har i uttalelse av 20. februar 2006 oppsummert slik vedrørende kontakt mellom en innsatt og dennes advokat:

”….. ikke forenlig med eller står i et tvilsomt forhold til EMK art. 8…. Dette gjelder følgende punkter:

-         åpning av post ….

-         gjennomlesing av post …..

-         avlytting av telefonsamtaler mellom innsatte og dennes advokat”

Kriminalomsorgen la deretter dette til grunn som gjeldende rett. Sivilombudsmannen (Somb-2006-42) sluttet seg til lovavdelingens uttalelse.

Metodekontrollutvalget (NOU 2009:15) uttalte om dette bl.a. følgende etter å ha gjengitt den ovennevnte avgjørelsen fra Høyesteretts ankeutvalg:

”Etter utvalgets syn må tilsvarende gjelde når det på forhånd er klart at mistenkte snakker med for eksempel sin advokat. Avlyttingen bør videre avbrytes så snart det blir klart at det dreier seg om slik kommunikasjon. Etter det utvalget har fått opplyst praktiseres også bestemmelsen slik.”

I menneskerettsdomstolen (EMD) sak Zagaria – Italia (2007-11-27) fremgår bl.a. følgende i det norske sammendraget:

”Domstolen uttalte også at retten til å ha konfidensielle samtaler med sin forsvarer var en av de fundamentale rettighetene for en rettferdig rettergang, og at dette kunne utledes av retten til rettslig bistand i artikkel 6(3). Under henvisning til tidligere praksis uttalte Domstolen at dersom samtaler mellom advokat og klient ikke var konfidensielle, ville ikke retten til rettslig bistand lenger tjene noe formål.

Domstolen konkluderte etter dette med at retten til effektivt forsvar etter artikkel 6(3) var krenket.”

EMK og andre bestemte konvensjoner gjelder som norsk lov jf. menneskerettsloven § 2. Ved motstrid mellom konvensjonene og annen norsk lovgivning skal konvensjonene gå foran jf. § 3. Det er i forarbeidene fastslått at det er et overordnet mål at norsk rettspraksis i størst mulig grad skal samsvare med internasjonal konvensjonspraksis.

3.      Av straffeprosessloven § 216c fremgår bl.a. at det ved avlytting av telefon som tilhører advokat eller andre som erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art – i tillegg til alle grunnvilkårene – kreves at det må foreligge ”særlige grunner” for å gi tillatelse. Dette er ikke en særhjemmel for å avlytte fortrolige samtaler mellom advokat og klient, men det er et tilleggsvilkår knyttet til å avlytte en advokattelefon der en mistenkt bruker denne telefonen til samtaler med andre enn sin forsvarer.

UTVALGETS VURDERINGER OG KONKLUSJONER

KK-utvalget legger til grunn at det er selve avlyttingen av samtalene mellom den siktede og vedkommendes forsvarer som er ulovlig, og ikke bare en eventuell etterfølgende bruk av avlyttingsmaterialet.

Imidlertid vil ikke enhver avlytting rammes: tilfeldig kortvarig avlytting inntil det er på det rene at det er en siktet/forsvarersamtale og deretter umiddelbart opphør av avlyttingen og sletting av det som er tatt opp, må normalt aksepteres for å ivareta det overordnede formålet med telefonavlytting. Det kan her foreligge gråsoner, men det er ikke noe hovedtema i denne konkrete saken.

Utvalget finner at Hordaland politidistrikts arbeid med å spore opp og den 12. desember 2007 innledningsvis å sikre avlytting av mobiltelefon xxxxxx24 skjedde overensstemmende med straffeprosesslovens bestemmelser. Etter maksimalt et par dagers avlytting måtte imidlertid politiet forstå at denne telefonen i stor grad ble benyttet til samtaler mellom siktede og hans offentlig oppnevnte forsvarer. At dette var en firmaregistrert telefon som forsvareren hadde overlatt Larsen, har for øvrig ingen betydning ved vurderingen av politiets kommunikasjonskontroll. Det er samtalene som er vernet – uavhengig av hvilken telefon som er benyttet eller hvordan mistenkte er kommet i besittelse av telefonen. Det faller utenfor utvalgets oppgave å vurdere om det å overlate en firmatelefon til sin klient, advokatetisk var en rimelig måte å gå frem på.

Utvalget finner grunn til kritikk overfor Politimesteren i Hordaland som relevant  påtalemyndighet og Hordaland politidistrikt som relevant politienhet for følgende:

1.      Straks politiet ved avlyttingen ble klar over at denne telefonen ble brukt til kommunikasjon mellom siktede og hans offentlig oppnevnte forsvarer, skulle dette temaet ha vært problematisert og drøftet på overordnet nivå ved Hordaland politidistrikt med en etterfølgende skriftlig rapport som viste de vurderingene som var foretatt, og beslutningene i denne sammenheng samt den overordnede ansvarlige for disse beslutningene.

2.      Såfremt konklusjonen hadde vært ønske om fortsatt avlytting, skulle påtalemyndigheten straks tatt disse omstendighetene opp med Bergen tingrett som hadde gitt samtykket til avlyttingen, og overfor retten gitt alle relevante faktiske opplysninger om kontakten mellom siktede og forsvarer slik at retten på selvstendig grunnlag kunne foretatt en forsvarlig behandling av spørsmålet om pågående avlytting skulle opphøre eller om den eventuelt skulle fortsette.

3.      Alternativt skulle påtalemyndigheten foreslått for retten at alle samtaler – uten lyttemulighet for politiet – ble tatt opp, og at opptakene ble forelagt retten til gjennomgang på tilsvarende måte som gjerne gjøres i forbindelse med dokumentbeslag på advokatkontorer. Da ville politiet i etterkant få tilgang til de eventuelle samtaler som ikke var mellom siktede og forsvareren.

4.      Løpende gjennom avlyttingsperioden skulle påtalemyndigheten og politiet foretatt tilsvarende vurderinger som nevnt ovenfor. At telefonen bare ble benyttet til advokatsamtaler forsterket seg for hver dag. I tillegg hadde påtalemyndigheten i denne fasen god tid til å avklare eventuelle rettslige problemstillinger.

5.      I en så sensitiv sammenheng som i dette tilfellet skulle opptakene av samtalene i stor grad vært slettet vesentlig raskere enn det ble gjort.

Utvalget finner grunn til å uttale alvorlig kritikk for følgende:

Den 10. januar 2008 sendte påtalemyndigheten v/politimesteren og politiinspektøren en ny begjæring til retten om godkjennelse for å avlytte bl.a. telefon xxxxxx24 i ytterligere fire uker. Verken i begjæringen til retten eller i vedlagte rapporter fremgikk det at denne konkrete telefonen i den fireukers avlyttingsperioden som var gått, bare var brukt til advokatsamtaler og da i det alt vesentlige til samtaler med den offentlig oppnevnte forsvareren.

Den mangelfulle begjæringen ledet til at retten ikke ble klar over de egentlige problemstillingene i saken og ga en tradisjonelt utformet godkjennelse. Hadde retten fått forsvarlig informasjon, måtte den for det første behandlet fortrolighetstemaet grundig og tatt et standpunkt til dette; og for det andre ville retten eventuelt subsidiært måttet ta standpunkt til om rettens tidligere vurdering av ”særlige grunner” og ”vesentlig betydning” fortsatt forelå.

Utvalget understreker at det er særlig viktig at begjæringer om avlytting og medfølgende grunnlagsrapporter gir en objektiv beskrivelse av de relevante faktiske og rettslige problemstillingene idet det er disse dokumenter retten i stor grad må basere sin avgjørelse på.

Basert på sakens karakter og som faktisk beslutningstaker både med hensyn til begjæringen til retten den 10. januar 2008 og den opprinnelige hurtigkoplingen, er denne alvorlige kritikken fra utvalgets side særlig rettet mot politimesteren selv.

Utvalgets uttalelse er enstemmig.

Vennlig hilsen

For KK-utvalget

Finn Haugen

utvalgets leder

I samsvar med kommunikasjonskontrollforskriften § 17 første ledd skal saker som innebærer kritikk av politiet innberettes til Riksadvokaten og Justisdepartementet. Denne uttalelsen blir derfor å sende de to instansene.

I tillegg sendes uttalelsen til Spesialenheten for politisaker og Frode Skogvold.